28. Jan: Mitt liv som rosin

Ta et menneske. For eksempel meg. Plasser det et eller annet sted i verden. For eksempel Peru. Lag en god dose magetrøbbel. Legg til dårlig allmenntilstand. Om ikke alt for lenge vil dette mennesket, for eksempel meg, føle seg som en rosin. Altså ikke å anbefale. 

Dette skjedde altså på vår vei opp mot fjelle. Nærmere sakt Cimbote (?). Jeg følte meg ikke helt bra på kvelden. Jeg tenkte at det passa veldig dårlig å bli syk akkurat nå, for morgendagen hadde en nokså lang, ubehagelig busstur foran seg. Etter en evig lang natt lå jeg delvis i koma dagen etter. Heldigvis bodde jeg med en engel som heter Maren. Hun pakket sammen tingene mine og fikk stabla meg på beina. Hele tida maste Ivar og Peter på at jeg måtte få i meg nok å drikke. Lettere sakt enn gjort spør du meg. 

Bussturen var på en helt grei buss på en mindre grei vei. Det var grus og svingete. Det dumpa og rista i 6 tima. Når vi kom frem stupte jeg til sengs med alle klærne på til jeg fikk samlet krefter nok til å stelle meg litt. Ivar, Peter og Maren var sykepleierne mine. De gjorde virkelig en god jobb. Electrolight (herlig navn, ikke sant?) ble min beste venn. Det er en drikk med salter og sånt som en rosinkropp trenger. Dette var vist ikke nok, for tilslutt må Peter ta meg med til et legesenter. Der får jeg antibiotika og væske intravenøst. Jeg blir liggende der i nærmere to og en halv time. Det var en spennende opplevelse. Oppleve helsevesenet i Peru. De var veldig flinke og omsorgsfulle, sjøl om språket var en utfordring. Heldigvis var Peter hos mæ når det var nåkka viktig som skulle formidles. 

Det var da mitt korte, eller lange nok, liv som rosin. En nyttig erfaring å ha med seg. 

Men, hvis du blir syk: DRIKK NOK! Bare et stalltips. 


- Ingvild