26. Jan: Hvem forlot oss på et supermarked uten «Chaperon»?

Før vi drar til Caraz, som er en liten landsby ca. 2260moh, stopper vi og sover en natt i byen Chimbote. Det varierte med antall mennesker på rommene, men Vilde og jeg var litt slitene, og klarte å kapre et tomannsrom.

Etter middag dro en gjeng av oss; Andrea, Maja, Ivar, Rosa, Vilde og jeg, til et stort supermarked. Vi begynte som en samlet flokk, men en etter en mistet vi hverandre. Etter en stund var Vilde og jeg alene, og vi skjønte tilslutt at de andre hadde dratt tilbake til herberget. Vilde, som var veldig premenstruell, og jeg som var litt opp og ned i formen, og syns litt synd på seg selv, alene på et stort supermarked viste seg å ikke være en god kombinasjon. Uten noen «voksene» som kunne sette strek, kjøpte vi det vi syns så godt, spennende eller morsomt ut. Tilslutt var handlevognen vår ganske full, og vi begynte å lure på hvordan vi skulle få med oss alt! Istedenfor å gå igjennom innholdet, og finne ut hva vi kunne legge fra oss, vi fant ut at vi kunne kjøpe en veske/bag å putte alt oppi. Vi fant en slags strandveske som rommet en del, og puttet også den oppi vognen. På «hår-avdelingen» fant Vilde en sjampo med «henna» som skulle gi håret et rødskjær. Denne måtte hun jo bare ha! Også fant vi flere kremer og sprayer for tørt og skadet og krøllete hår, og fant ut at det måtte vi jo bare kjøpe. Mye av det står kun på spansk da, så vi er litt usikre på om vi skal skylle ut, eller la det være, og om det påføres i vått eller tørt hår, men det er sikkert kjempe bra.

Da vi endelig var ferdig, og kom til kassen og skulle betale ble det 255 soles. Det er vel 500 norske kroner. Vi kunne ikke annet enn å le, og syntes egentlig alt og alle var hysterisk morsomt. Mens det stod noen og pakket ned varene for oss, noe som tilslutt ble 5 fulle poser, kom det en dame bort til oss som spurte om vi trengte taxi. Vi fant ut at dette faktisk hadde vært veldig greit. Hun stod og ventet, og da vi hadde fått alle posene være geleidet hun oss ut til en mann med en bil. Eneste problemet var at bilen ikke hadde noen taxiskilt eller noe som helst. Det var en helt vanlig personbil, så Vilde og jeg ble litt skeptiske. Plutselig ut av tynne luften dukket en Amerikaner fra Seattle opp og spurte om det var noen han kunne hjelpe med. Vi fortalte at vi prøvde å komme oss hjem til herberget vårt, men vi ikke var sikre på om det var helt trygt å ta den bilen uten noe taxi skilt eller noe. Han sa at han nettopp hadde kommet hit, så han kunne ikke egentlig si om det var trygt eller ikke.. så ba vi han spørre hvor mye det ville koste å komme seg til herberget vårt, også sa vi navnet på herberget, og da svarte han at han ikke snakket spansk.? Hva han kunne hjelpe oss med vet jeg ikke. Vi fant ut at vi heller ville ta en vanlig taxi, og begynte å plukke varene våre ut av privatbilen igjen. Vi sa takk for hjelpen både til taxi mannen og amerikaneren, før vi gikk, men da vi snudde oss, noen sekunder etter var amerikaneren borte vekk..? veldig mystisk. Og Vilde var helt sikker på at hun hadde sett han før.

Vi fant en taxi med skilt og klistremerker og alt, og sa navnet på herberget og spurte hvor mye det ville bli. Han sa 3 soles, og vi hoppet inn. Da vi kom tilbake på herberget, løp vi så raskt og så stille inn på rommet med alle posene våre. Vi var nokså flaue over at vi hadde brukt så mye på et supermarked i Peru, men syns samtidig det hele var nokså underholdende. Vi pakket så mye vi klarte ned i bagen vi hadde kjøpt, og dekket til med en genser, også tok vi resten i én bærepose.

-Meltzer