" Ivar du må stå opp!" - Vi måtte begynne tidlig denne morgenen. Jeg tittet ut av hytten vår og så at det var blå himmel. Frokosten til Fagusta besto av en god og salt urtesuppe med poteter og egg i. Vi trengte en del salt i dag så det var nok bevist. Bena var fortsatt noe støle fra gårsdagens fjelltur. Lyset var flott og nå kunne vi endelig se de snødekte fjelltoppene som ble opplyst av det lave morgenlyset.
Det var faktisk lettere å gå i dag når bena etterhvert begynte å bli varme. Dampen fra husene i morgenlyset var et vakkert syn. Vi ble passert av flere kvinner som var på veg opp i fjellene med dyrene sine. I hånden hadde de en ullsott som de spandt en tråd med mens de satt og passet på dyrene
Det tok bare litt over en time før vi var oppe der vi hadde gått dagen før. Her skulle vi møte de andre som hadde tatt en annen veg opp. Deilig frisk luft og morgensol gjorde godt selv om en ble fort anpusten. På vel 4000m begynte den harde kneika.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta ting i mitt eget tempo. Elmer og Jorge kunne ta motet fra de fleste med sine lettjogging oppover. Men da var det mer oppmuntrende å fokusere på alle de som var bak meg. Det gikk sakte men sikkert oppover. Jeg skulle opp til lagunen som var på 4500 m. Det var målet men om jeg ikke klarte det var hvert steg oppover en seier. Har uansett aldri vært så høyt i mitt liv. Med tanke på at vi var nesten dobbelt så høyt oppe som gallhøypiggen og hadde gått over 1000 høydemeter så måtte vi være fornøyd.
Da vi til slutt kom opp den bratteste kneika tok vi en pause. Bak oss så vi flere av deltakerne som hadde gitt opp. Vår guide fortalte oss at vi ikke burde gå opp til lagunen da det begynte å skye til. Og dersom det begynte å regne ville det være direkte farlig å gå nedover. Denne beskjeden var hard og svelge men er det ikke en fjellvettregel som sier at man skallytte til erfarne fjellfolk.
Vi gikk i stedenfor til et utsikstpungt hvor vi kunne se inn over en fantastisk flott dal med stupbratte fjell på hver side. Når skydekket lettet innimellom fikk vi se flere topper som var over 6000moh. Når jeg senere fikk se bildene til Elmer som nådde lagunaen så ver jeg mye mer fornøyd med å oppleve denne utsikten. Ved lagunaen var det tåke og dorlig sikt. Jeg estimerte det til at vi nok var på en 4300moh.
Mens vi nøt utsikten vardr to Fairmail ungdommene, som hadde nådd toppen sammen med Ingvild, Helene og meg , opptat av å ta bilder til sine postkort. Ja jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs av å se Juan Carlos ta bilde på kanten av stupet. Det var jo ikke akkurat steinfjell som i Norge men grus og løs masse som lå på kanten. Alt gikk bra og jeg tror han fikk noen fine bilder.
Om det er tungt å gå oppover så er det ikke mindre vanskelig å gå nedover. Igjen trøstet jeg meg med at bak meg hadde nor Elmer og Jorge det mye verre. Da jeg til slutt kom frem til min hytte oppdaget jeg til min store overaskelse at Elmer lå i sin seng fulstendig utslitt og med støvlene fortsatt på. Han og Jorge hadde kommet over en veg oppi fjellet og sittet på med en bil nedover.
På melding hjem den kvelden skrev jeg: " I dag har pappa gått en lang tur oppi fjellet og nå er jeg så sliten at jeg knapt klarer å løfte fingeren jeg skriver denne meldingen med. Det gjør skikkelig vont over alt. Etter å ha brukt opp kreftene på å gå opp ca 1500 m så var det ikke så særlig behagelig å gå ned. Nå vet jeg bare at jeg er i stand til å bestige både Gallhøypiggen og Mt Cameroon (4098moh). Det eneste jeg er usikker på nå er om jeg orker å gå opp 100 m opp i fjellsiden her for å sende denne meldingen til dere. Veldig glad i dere alle. Pappa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar