27. Jan: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Dette var dagen de fleste av oss var litt tvilende til.  Utfra programmet hadde vi en 9 timers kjøretur på uasfaltert veg langs noen trange daler med ”public transport”.   Ville dette bli 9 timer uten stopp slik vår første busstur.  Og hva gjør du dersom en må akutt på do og det ikke er toalett på bussen? Vi innstilte oss på en buss med metallseter dimensjonert for korte peruanske ben, sauer og geiter på gulv og tak, masse støv og alt det andre vi har sett på filmer fra overfylte busser gjennom Andesfjellene. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette var den verste dagen en kunne ha magetrøbbel på hele turen. 

Nå viser det seg at busselskapet satte inn en egen buss for oss i og med at vi var så mange.   Vårt reisefølge er på 26 personer.  Den første timen kjørte vi langs noen ”frodige” områder hvor det ble dyrket alt fra ris til grønnsaker.  Men når vi begynte på fjellene var alt som kunne ligne på grønn vegetasjon totalt fraværende.  Og slik hold det seg i mange timer.  Vegen gikk på en smal veg som var hugget inn i fjellsidene hvor det var en stri elv ned på den ene siden og stupbratte fjellvegger med porøs stein som gikk flere tusen meter opp på den andre siden.   At det i det hele tatt kunne bo noen langs denne vegen kan vi fortsatt ikke forstå dersom det ikke skulle finnes noen mennesker som rett og slet kan livnære seg på stein.  De var nesten ikke noe grønt å se på flere timer og bortsett fra elva skulle en tro en kjørte rundt på en annen planet.

Noen ganger kom vi til noen landsbyer og da fyltes bussen med selgere som ville selge oss det ene og det andre av mat og drikke.  Men det var ikke alltid det var landsbyer og når bussen stoppet for etterlengtede tissepauser var det ikke bare å springe å sette seg bak nærmeste busk for disse eksisterte ikke på mils avstand.

Stemningen på bussen var det likevel ikke noe å si på.  Her ble det planlagt videoer, hørt på musikk, spist bursdagskake, sovet og vitset masse.  ” ¿Como se dice……… en íngles?”  ”Hvordan sier man …….. på spansk/engelsk?”  

For Ingvild og Maren tror jeg dette var en dag de fortest ville glemme da de måtte gjennomleve denne turen med kvalme og dårlig mage.

Buss sjåføren geleidet oss trykt frem gjennom passet  ”Canon del Pato”.  Passet er så trangt og i løpet av 40 kilometerne kjørte vi gjennom over 35 tuneller.  Deretter begynte vi å stige opp i høylandet og fjellene begynte å få vegitasjon.  Hadde det vært skyfritt ville vi ha sett fjellkjeden Cordillera Blanca med flere snødekte fjelltopper på over 6000 meters høyde.  

Bussturen tok ikke 9 timer men bare 6 og klokken 14:00 var vi fremme.  Til glede for de fleste var hotelstandarden en del hakk bedre.  Caraz ligger på 2250 moh og er en rolig liten fjellandsby.  Temperaturen ligger på rundt 20 grader og lufta er frisk og god.  Midt på plassen er det en fin Plaza de Armas.

- Ivar