31. Jan: En ørliten smule perspektiv?

 Vi hører det konstant, til en hver tid, over og over igjen: vi er bra heldige som bor i Norge! Jeg tror dette er noe de fleste av oss er veldig klare over, og setter pris på. Men jeg tror også at alle reklamene, dokumentarene og alt annet som viser oss resten av verden i nød og fattigdom ikke helt trenger gjennom. Ikke uten at man reiser ut fra trygge fine Norge og ser litt selv.

Nå skal jeg ikke dra denne veldig langt, jeg vil bare komme med et lite innlegg om noen tanker jeg fikk her oppe på fjellet. Fordi her i Peru vil jeg ikke si at jeg har fått se verken særlig stort til fattigdom eller nød. Vi har så klart sett noe i liten grad, men ikke nære på oss eller veldig klart. Men det vi har sett, og det vi har vært i nærheten av er en utrolig simpel levemåte og hardtjobbende ungdom!

Ungdommene fra FairMail kan kanskje ved første øyekast virke som en helt normal ungdom, de har fine klær, mp3 spillere og mobiltelefoner. Men det du ikke ser, er den faktiske historien deres. Enkelte av disse ungdommene vokste faktisk opp på gaten, og alle og en av de er med i FairMail fordi uten dem hadde de ikke hatt råd til utdanning. Alle i FairMail er faktisk mer fotografer enn det vi kan kalle oss, de jobber faktisk hver uke med å ta bilder som må selge, og de jobber hardt! Vi ser det i hver oppgave Peter har gitt dem, de jobber og stopper ikke før de er fornøyde og har noe de tror kan bli et selgende postkort! Hva har de fleste av oss egentlig noen gang jobbet for?

Så kommer vi opp hit til Humacchuco, her bor de simpelt og forer seg selv, det er ingen butikker man kan gå i for å handle inn til middag her. Alt skaffer de selv. Ingen varme i husene, så vidt strøm og vann (vannet døde her til oss nå) og arbeid fra morgen til kveld.
Det er sånne ting som får meg til og tenke litt, men ikke på noe drastisk sånn som at jeg også skal flytte hit og bo slik uten penger eller noe av de godene jeg har fått hjemme i Norge. Men jeg tror at jeg kanskje nå kan sette om bare bitte litt mer pris på alt jeg har. Når jeg sitter uten en bekymring hjemme og spiller nyeste xboxspill eller til høsten kan gå videre på utdanningen min med full støtte fra staten, da kan jeg kanskje nå gjøre det med en ørliten mer smule perspektiv?

Som sagt, jeg har ikke sett mye, jeg har sikkert ikke sett noe som helst, men bare det å få se litt gjennom noe annet enn tv og media, har nok gjort et lite inntrykk på meg, om kanskje bare et lite et, er det fortsatt et inntrykk.

- Espen

31. Jan: Blyanter til 12 kroner og noen timer

Her oppe på fjellet i Humacchuco bor vi hos lokale bønder, som en har vi tatt med noen enkle gaver fra Norge vi kan gi som takk. Mange av oss har tatt med norsk sjokolade og andre enkle ting vi kan gi. Jeg også har med en plate melkesjokolade, men har også lyst til å gi litt mer. Så i Caraz fant jeg tilfeldigvis en liten butikk som solgte diverse tegneutstyr, jeg plukket opp et par simple fargeblyanter og en tegneblokk, en tegning blir et greit tillegg til sjokoladen, sant?

Så i dag hadde vi en rolig dag i landsbyen, hvor jeg tenkte jeg godt kunne sette i gang med tegningen, den startet som to simple skisser og kunne egentlig helt fint stoppet der….  Så 9 timer senere:

Helt ærlig er jeg ikke sikker på hva som skjedde, jeg fikk liksom ikke helt stoppet og resultatet ble liksom ikke helt det jeg tenkte å gi vekk her, så jeg har bestemt meg å gi bort denne til FairMail, håper de liker den.

- Espen

31 Jan: Jeg hater oppoverbakker og nedoverbakker - men det er absolutt verdt det!

" Ivar du må stå opp!" - Vi måtte begynne tidlig denne morgenen.  Jeg tittet ut av hytten vår og så at det var blå himmel.  Frokosten til Fagusta besto av en god og salt urtesuppe med poteter og egg i.  Vi trengte en del salt i dag så det var nok bevist.  Bena var fortsatt noe støle fra gårsdagens fjelltur.  Lyset var flott og nå kunne vi endelig se de snødekte fjelltoppene som ble opplyst av det lave morgenlyset.

Det var faktisk lettere å gå i dag når bena etterhvert begynte å bli varme.  Dampen fra husene i morgenlyset var et vakkert syn.  Vi ble passert av flere kvinner som var på veg opp i fjellene med dyrene sine.  I hånden hadde de en ullsott som de spandt en tråd med mens de satt og passet på dyrene

Det tok bare litt over en time før vi var oppe der vi hadde gått dagen før.  Her skulle vi møte de andre som hadde tatt en annen veg opp.  Deilig frisk luft og morgensol gjorde godt selv om en ble fort anpusten.  På vel 4000m begynte den harde kneika.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta ting i mitt eget tempo.  Elmer og Jorge kunne ta motet fra de fleste med sine lettjogging oppover.  Men da var det mer oppmuntrende å fokusere på alle de som var bak meg.  Det gikk sakte men sikkert oppover.  Jeg skulle opp til lagunen som var på 4500 m.  Det var målet men om jeg ikke klarte det var hvert steg oppover en seier.  Har uansett aldri vært så høyt i mitt liv.  Med tanke på at vi var nesten dobbelt så høyt oppe som gallhøypiggen og hadde gått over 1000 høydemeter så måtte vi være fornøyd.

 Da vi til slutt kom opp den bratteste kneika tok vi en pause.  Bak oss så vi flere av deltakerne som hadde gitt opp.  Vår guide fortalte oss at vi ikke burde gå opp til lagunen da det begynte å skye til. Og dersom det begynte å regne ville det være direkte farlig å gå nedover.  Denne beskjeden var hard og svelge men er det ikke en fjellvettregel som sier at man skallytte til erfarne fjellfolk.

Vi gikk i stedenfor til et utsikstpungt hvor vi kunne se inn over en fantastisk flott dal med stupbratte fjell på hver side.  Når skydekket lettet innimellom fikk vi se flere topper som var over 6000moh.  Når jeg senere fikk se bildene til Elmer som nådde lagunaen så ver jeg mye mer fornøyd med å oppleve denne utsikten.  Ved lagunaen var det tåke og dorlig sikt.  Jeg estimerte det til at vi nok var på en 4300moh.

Mens vi nøt utsikten vardr to Fairmail ungdommene, som hadde nådd toppen sammen med Ingvild, Helene og meg , opptat av å ta bilder til sine postkort.  Ja jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs av å se Juan Carlos ta bilde på kanten av stupet.  Det var jo ikke akkurat steinfjell som i Norge men grus og løs masse som lå på kanten.  Alt gikk bra og jeg tror han fikk noen fine bilder.

Om det er tungt å gå oppover så er det ikke mindre vanskelig å gå nedover.  Igjen trøstet jeg meg med at bak meg hadde nor Elmer og Jorge det mye verre. Da jeg til slutt kom frem til min hytte oppdaget jeg til min store overaskelse at Elmer lå i sin seng fulstendig utslitt og med støvlene fortsatt på.  Han og Jorge hadde kommet over en veg oppi fjellet og sittet på med en bil nedover.

På melding hjem den kvelden skrev jeg: " I dag har pappa gått en lang tur oppi fjellet og nå er jeg så sliten at jeg knapt klarer å løfte fingeren jeg skriver denne meldingen med.  Det gjør skikkelig vont over alt. Etter å ha brukt opp kreftene på å gå opp ca 1500 m så var det ikke så særlig behagelig å gå ned. Nå vet jeg bare at jeg er i stand til å bestige både Gallhøypiggen og Mt Cameroon (4098moh).  Det eneste jeg er usikker på nå er om jeg orker å gå opp 100 m opp i fjellsiden her for å sende denne meldingen til dere.  Veldig glad i dere alle.  Pappa.

30. Jan: Huston, we have food, repeat, we have food

Vi har nå vært 2 dager i Humacchuco, vi har blitt kjent med området og vært på den første gåturen så langt. Etter å ha gått ned fra 3500m høyde tilbake til landsbyen, noe som tok oss ca 3 og en halv time, var det utrolig godt å komme tilbake til en god lunsj! Og det er noe som virkelig har overasket meg! På beste mulige måte også, og hva er det spør du? Jo, nemlig maten. Før vi reiste var jeg utrolig spendt på hvilken mat vi ville møte i Peru, og jeg må nesten innrømme jeg ble litt skuffet da det virket som det bare gikk i kylling og ris, fisk eller suppe. Ikke ta meg feil, mye av maten vi fikk i løpet av reisen fra Lima og helt til Caraz var veldig god, men jeg følte aldri det var noe spesielt ved den.

Det har endret seg nå, for her å Humacchuco får vi riktig Peruansk kost! Alt vi får servert her er lagd av det de selv sår og dyrene som trasker fritt rundt oss. Det går mye i potet og diverse supper her også, men det er på et annet nivå, du merker virkelig at det er kvalitet og at kvinnene som står hele dagen for å lage mat til oss vet hva de driver med!

Første dag fikk vi servert en enkel snack da vi annkom, ost de hadde laget selv og potet, simpelt men godt på samme tid. Til lunsj spiste vi en utrolig god suppe med diverse grønnsaker, urter og egg i, og så kom potet med en slags grønnsaks røre, med masse urter og annet godt. Til og toppe det hele kommer det også senere på kvelden middag med enda en suppe og så spagetti  med kylling og en saus som kan minne om sursøtsaus, men ikke helt. Dette var en dag, EN DAG! Vi har fått bedre og mer mat her oppe i en liten fjell landsby enn vi har fått noe annet sted på hele turen!

I dag sto vi opp til frokost i form av en fantastisk tjukk stekt pannekake vi hadde honning på, vi fikk også servert en drikk som de er veldig stolte av, fordi NASA forer astronautene sine med den! Det var laget med hvete, eple og et hint av kanel, og skulle være veldig sunt og gi masse protein. Godt var det og. Etter den lange turen kom vi tilbake til suppe (de er utrolig glade i å servere suppe som forrett) og etterpå ris, potet og oksekjøtt, så mørt at det gikk i oppløsning på tungen.

Vi får så mye god mat her at det ofte blir vanskelig å spise alt, heldigvis har vi Sebastian, som jeg tror har erstattet magen sin med et sort hull, for han takker aldri nei til og spise opp det du ikke orker. Svært nyttig når du helst ikke vil legge igjen noen rester!

Jeg er jo selv utrolig glad i å lage mat, og har derfor bestemt meg for at min bildeserie vil fokusere på matlaging her i landsbyen. Jeg vil dekke alt fra innhøsting og forberedelse til maten står klar på bordet. Det jeg virkelig håper på er at de kanskje skal ha noe slakting mens vi er her, da skal jeg absolutt prøve å få vært med og få bilder av det, det er tross alt en viktig del av prosessen.

Men klokken går og jeg ser at det snart er middag! Hva får vi servert i kveld? Jeg vet ikke, men det er ingen tvil om at jeg gleder meg sykt som jeg har begynt å gjøre før hvert måltid her !

- Espen

30. Jan: Vårt hårete kosedyr.

Det finnes veldig mye ute i verden som jeg ikke er redd for og som jeg kan takle ganske bra, men i dag hadde jeg en opplevelse som jeg kommer til å huske i lang, lang tid.

På vei ned fra fjellet, en tur som tok mellom 3 og 4 timer til sammen inkludert pauser, bestemte vi oss for å ta en snarvei. Denne stien var kronglete, full av steiner og smal. Fremst gikk Sebastian, så kom jeg og bakerst Maja, mens resten av turgjengen var et stykke bak. Mens vi trasket rolig og avslappet nedover, fikk jeg plutselig se en ting og denne tingen hadde åtte bein og var meget hårete.

Fem centimeter fra den venstre foten min kravlet en kjempediger edderkopp! Jeg fikk skikkelig panikk, skrek og løp fort bortover stien og langt forbi Sebastian. Rett etterpå oppdaget Maja også dette horrible vesenet, hun skrek og jeg har ikke sett Maja løpe så fort fordi hun tok både igjen Sebastian og meg. Det var ingen tvil om at det eneste hun ønsket var å komme seg ned fra fjellet så fort som mulig! Resten av gjengen syntes edderkoppen var kul og stoppet for å ta bilder av den, men det skulle verken Maja eller jeg gjøre!

 Bilder tatt av vår FairMail venn Clever.

Laila hadde også forresten en ganske stor edderkopp på seg som hun fant tidligere på dagen. Den befant seg i klærne hun hadde på seg. Jeg håper virkelig vi ikke får besøk av dette beistet i natt!

- Anette

30. jan: Et halvt steg i sekundet - mer enn nok

I dag sto vi opp og hadde frokost kl 0630.  Der etter begynte vi oppstigningen til der jentene bor.  Vi gutta bor ca en halv times gange i bratt oppoverbakke fra der jentene holder til.  Vi skulle egentlig møte dem ved vegen men de var ikke helt klar så vi måtte gå inn til der de bodde.  Maren var ikke noe særlig god men hun hadde lyst til å prøve å bli med på tur for å komme seg litt ut.  Hun visste at dersom hun ville snu så kunne hun gjøre det når hun ville da det var flere guider med oss.   I og med at de andre ikke var klar gikk Ingvild, Maren og meg litt i forvegen for å kunne begynne litt roligere.  Vi gikk til plassen jeg hadde fått kjøpt noe drikke kvelden før for å se om det var åpent.  Det var det ikke. Men etter hvert fant jeg noen på andre siden av bygningen som låste opp for oss slik at vi kunne få kjøpe noen brus.  Tror det var godt å få noe veske og sukker i kroppen.  Her hette Inca Kolaen : Isaak kola men hadde samme smak og var like selvlysende gul.   Etter hvert så vi de andre komme på den andre siden av passet . 

Vi gikk rolig oppover for vi hadde lite ekstra krefter.  Små korte steg med et halvmeters steg i sekundet var mer enn nok.  Det var viktig å puste godt uten å bli for andpusten.  Etter flere lengere pauser og en times tid kom vi opp til et platå som lå på ca 3800moh.  Her var vegetasjonen helt annerledes enn i bakkene med flotte steingjærer og  majestetiske fjell i bakgrunnen.  På grunn av lavt skydekke så vi ikke toppen på fjellene men noen ganger kunne vi skimte snøen som dekker de høyeste toppene.  Vannet i elvene var friskt og godt og noen valgte å bytte ut kokevannet fra sine hytter med friskt fjellvann.  Så får morgendagen vise hvor lurt det var. 

Vi besøkte noen ruiner fra inka tid (tror jeg) hvor det var to sirkler med steingjærer.  I den ytterste sirkelen samles folk til et rituelt ett eller annet, og prestene samlet seg innenfor den innerste sirkelen.  Vi hadde en god stopp inne i det aller helligste hvor våre guider kom frem med en deilig gryte med pomesfrites ris og noen grønne blader.  Kjempedeilig spør du meg.  I tillegg fikk vi en slags maisdeig pakket inn i maisblader.  Her fikk vi også vite at vi i morgen skulle opp hit igjen men da er planen å besøke en isbreinnsjø som ligger på 4500 meters høyde.  På nedturen tok vi en annen veg der vi blant annet gikk over en preinka bro. 

Da vi kom ned til der jentene bodde spurte vi om det ikke var lurere å utsette  den store fjellturen til dagen etter slik at vi fikk en dag til å restituere oss men da forsto vi grunnen til dagens tur.  Poenget var nemlig at vi skulle opp hit for å vende oss til høyden og dersom vi ventet en dag ville denne dagen ha liten effekt.  Så dette blir spennende.  Vi skal få med oss 4 guider og hvem som helst kan stoppe og snu når de vil.  Vi får heller bare tygge i oss masse kokablader så går det nok bra.

Vel tilbake fikk vi en deilig kornsuppe og en maisdrikke som varmet.  Av lærdom fra i går kveld hvor jeg var veldig kald og frøs selv om jeg hadde på meg mye klær tok jeg meg et deilig bad.  Dvs. En balje med varmt vann og en kopp.  Så nå føler jeg meg rein og er klar til en god natt søvn. 

Resten av ettermiddagen gikk med til å slappe av.  Elmer fant frem PC en sin og samlet noen av de lokale rundt den.  Renato var kommet far Trujillo og han skal være med oss resten av turen.  


- Ivar

30. Jan: Urter for de meste

Vicos er en liten fjellandsby som ligger i en av dalane inne ved roten av Cordillera Blanca.  Her lever bøndene hovedsakelig av Jordbruk.  Og noe av det vi oppdaget fort var at de hadde urter for det meste.  Fagusta som var vår husvert var utrolig flink til å bruke masse urter i maten.  Det virket som om de kunne strekke hånden ut hvor som helst å plukke det vi trodde var ugress, som viste seg å være urter.  Med disse urtene tryllet hun frem de deiligste retter.  Her har hun akkurat plukket en neve med blader som de kalte ”Sidron” som vi brukte til te.

Men det var ikke bare maten de brukte urtene til.  På fjellet første dag ble vi vist en plante som de puttet i badevannet til spebarn dersom de hadde kolikk.  Da roet de seg ned.  De hadde te som var god for hjertet.   Jorge fikk problemer med høyden og bilsyke den første dagen og kunne knapt bevege seg opp bakkene til hytten vår men da fant de noen blader som de knyttet til hodet hans med et tørkle.  Vips, neste dag, var han en av de sprekeste opp fjellet.  Det bese for høydesyke og mageproblemer var å tygge kolablader så når vi fikk vondt i hodet av høyden fikk vi en neve med blader som vi tygget på og ikke lenge etterpå forsvant hodesmertene.  Elmer var ordentlig kvalm en dag med hodepine og fikk noen andre urter bundet til hodet og noen minutter senere var han i full gang med å spille spill på dataen. Her får Andrea behandling for ørebetennelsen sin.

Jeg som hadde sikret meg med parasett og magetabletter fra aopteket før jeg dro har enda ikke fått bruk for dem.  Tablettene kommer nok til å gå tilbake til medisinskapet når jeg kommer hjem. Ja for der er det verre å bare slenge ut neven og bruke den første og beste planten du får tak i til medisin.  Hvert fall på denne tiden av året.

29. Jan: Welcome to Humacchuco

Vi har vært i Peru i 2 uker nå, vi har hatt en utrolig tur så langt, men for min del føler jeg at den kanskje ikke har kommet i gang, det endret seg i dag. Vi har nå vært med ungdommene fra FairMail i snart 1 uke, og for mange var det startpunktet for turen, men jeg har sett på siste uken mer som en koselig bli kjent uke, og det er det ikke noe galt i, men jeg dro også til Peru for å jobbe, for å  produsere og være kreativ, det har jeg ikke fått gjort enda. 

Men i dag reiste vi fra Caraz som var vårt siste stoppested for å bli vant til høyden, til Humacchuco, en liten bondelandsby som ligger ca 3000m over havet og her skal jeg virkelig få lagt lenge ønsket arbeid ned i både fotografi og film.

Jeg trodde jeg hadde sett et utrolig land i løpet av de siste ukene, det viser seg at jeg ikke hadde sett noe som helst før nå. Jeg har alltid vært fasinert av høye fjell, og aldri har jeg sett et syn som snøtoppene som herjer over skyene her oppe. Jeg er glad jeg fortsatt ikke har merket noe til det at jeg har kyssesyken, og håper dermed jeg kan presse meg litt til og nå Laguna 69 som vi skal prøve å nå på onsdag, den ligger bare på en høyde av 4600m, hva er vel det? Kjør på.

Så hva er planene mine fremover? Jeg har fått i oppgave å lage en film for turen, den har jeg fått planlegge med en Elmer, en av de mest suksessfulle og ambisiøse FairMail studentene. Elmer drømmer om å en dag bli filmregissør, og en dag lage en film lik Slumdog Millionare, så han er utrolig spendt på å jobbe med film sammen med meg, ettersom han ikke har gjort mye avansert selv enda.
Så, nå er jeg og Elmer delt opp i hver vår landsby, og vi skal begge dokumentere FairMail opplegget til beste evne på film, jeg skal også gjennomføre et intervju med Peter mens vi er her, som vil utgjøre hovedparten av filmen.

På fotosiden har jeg ikke helt enda bestemt meg, jeg går rundt i landsbyen og ser hva den har å tilby (så utrolig mye), og nå står jeg mellom en story på arkitektur eller mat. Jeg skal også fortsette å ta så mange iPhone bilder som mulig, det er utrolig hva den kan levere, særlig som reisedagbok, som jeg bruker den til.

Humacchuco har virkelig imponert meg, jeg skal innrømme at jeg var utrolig skeptisk før vi kom opp hit, men nå ser jeg utrolig fram til og bo her i 5 dager og virkelig gjøre en innsats. Nå hører jeg et kraftig tordenvær like ved, og tror jeg skal komme meg inn før det treffer, men det skal sies at det er noe unikt å se uværet bevege seg nærmere å nærmere med denne utrolige utsikten!

- Espen

-

29. Jan: Gratulerer med dagen, Helene

29. januar var bursdagen min, og jeg har aldri hatt en så lang bursdag før. Første meldingene kom rundt kl. 14 den 28.01 i Peru-tid. Da sendte noen venner fra Bangladesh en hilsen, og ønsket meg en fin dag. Utover kvelden, når 28. ble til 29. også i Norge begynte flere meldinger å komme. Men da jeg våknet opp i Peru 29. januar hørte jeg at noen banket på døren. Jeg slang på meg de nærmeste klærne, og gikk og åpnet døren. Der stod FairMail ungdommene, Peter, Bjerkely elevene og Ivar. De kom inn på rommet, mens de kastet ballonger i været og sang «Happy birthday to you! Happy birthday to you! Happy birthday, dear Helene! Happy birthday to you!».

Happy Birthday to you! "Helene de Troya"                                                           Foto: Ivar Barane

Da sangen var ferdig satt jeg i sengen igjen, og plutselig kom det et høyt smell, og konfetti snødde over meg. Laila rakte meg et bursdagskort der alle hadde skrevet en liten hilsen.  Jeg satt der ganske overveldet så tidlig på morgen, men det hadde bare så vidt begynt. Plutselig er det noen som finner frem en piñata, og noen andre gir meg en flaske til å slå med. Peter holder piñatan oppe, mens jeg slår løs. Etter noen slag åpner den seg, og sukkertøy og pynt drysser ut.

Jorge og Andrea plukker opp drops                                                                 Foto: Ivar Barane

Det er stor jubel, og FairMail ungdommene samler opp dropsene, og legger dem på sengen min. Først når jeg sier de kan ta, forsyner de seg. Så sier de at jeg må smake på kaken. Jeg ser meg rundt etter en skje eller noe jeg kan bruke. Peter sier jeg kan bare ta en bit. Jeg tar frem fingeren, og ser på Peter om det er riktig. Han rister på hodet, og sier at jeg skal ta en jafs av den enorme kaken med masse krem på! Jeg gjør det, og den er veldig god. Jeg får krem langt opp i nesen, men det var absolutt verdt det.

Det var en fantastisk start på bursdagen min, og jeg kunne ikke drømt om noe bedre. Jeg mener, hvor ofte blir man vekket på bursdagen sin, i Peru, med ballonger, sang, kort, kake, konfetti og piñata? Jeg er nokså sikker på at dette var første og siste gang, så jeg skal ta godt vare på minnet.

Cintia , Jorge , Helene, Andrea Elmer og Vilde                                       Foto: Ivar Barane

Ay Dios Mío.

So much has happened since last time I posted a blog! This is going to be a bit long but I think worth reading. I'll just make a list. (Sorry if the quality of pictures is bad, the internet was really slow so I had to make them small to upload) 


-We visited a small town up in the mountains and helped the Fairmail teenagers take pictures for religious themed postcards. The ride there was a little rough, with winding roads all the way up. A few people were feeling sick but I didn't get car sick, surprisingly. I just really had to go to the bathroom and when I got to the town, I found one outside the church. I can't believe this, but I paid 15 soles (about $7) to use the bathroom! I was handed toilet paper before I went in. When I went into the stall, I saw that there was no toilet seat cover so I had to squat while peeing. After that, I realized there was no sink. So luckily, my mom had hand sanitizer. 

-A couple days after that, we visited a botanical garden to take pictures of the flowers and plants. It was very pretty and there were lots of interesting plants, but when there are plants, there are bugs. I felt a sting on my shoulder and looked to find a teeny tiny ant that bit me! I don't know how it got on my shoulder, and I also don't understand how such a tiny thing could hurt me so much. My shoulder was stinging/itching for 10 minutes afterward and left a small bump. How rude. 

-After that trip, some of us went to this huge mall that we found which was really nice. We ate pizza hut for lunch, and found a Starbucks as well. (: After looking at stores for a while, I took a cab back to our hostel with Maja and Anette. About halfway through the ride, we got pulled over by a police officer and he was just checking the papers in the car. Anette thought that would be a good time to tell Maja and I that it is very common in Peru for cab drivers to threaten you with a gun, take all of your things, and then kick you out and leave you. What?! So we were driving along and the cab driver started to turn on an unfamiliar street and Maja yells, "NO! NO! NO!" and the cab driver freaks out and says asks why and says it's a shortcut. But Maja didn't trust him and made him go the long way. I think he understood us freaking out because he kept saying, "I'm a good guy! Bueno hombre!" Yeahhh, I'd rather go the long way just to be on the safe(r) side. But we ended up at Naylamp (our hostel) safe and sound!


-Every night while in Huanchaco, all of us took Spanish lessons with David. Anette, Ivar, my mom, and I were in the advanced class and during one of our last classes, we learned how to salsa dance! I have videos of Ivar dancing with David. ;) It was really funny to watch. You can see for yourself. (: Well not right now... because the internet isn't good enough to upload a video. :(


-One of the last days we spent in Huanchaco before heading to the mountains, we visited a museum about an Incan temple and then visited the ruins as well. That was very interesting to see. I love museums anyway, so I enjoyed it :P


-We took a few hour bus ride to a place I can't remember the name of, and arrived at a hotel.. it was probably the dirtiest place I've ever stayed at and to be honest, the worst. I'm usually okay with most things, but yeah. This was pretty bad. It's the first time I can say that I wasn't lucky to have a bathroom in the room. There was no toilet seat cover, no toilet paper, and every time you flushed the toilet, the water came up to the very top and then went down very slowly. Except for a few times, I guess there was a little too much water in the toilet, because it spilled over the top, onto the bathroom floor. So there was water everywhere and if we wanted to brush our teeth or anything, we had to walk in it. Definitely never went without shoes there. Luckily, we were only there for one night though.

I think it actually looks better in the picture..

-To get out of that hotel, we went to a park where there was a swimming pool, fussball tables, and many other things to do. Some of us went swimming for a while and took some pictures and played a few games a fussball and then we headed back to the hotel. 

Me and my mommy (:

-Yesterday we arrived in Caraz after taking a really long bus ride with no bathroom. We stopped a few times for the bathroom, but they were all without toilet seats so all I can say is that my legs are going to be so strong after this trip from all this squatting! The scenery was very pretty though and it changed so much as we drove along. The roads were winding all the way up and most were unpaved. There were a lot of tunnels and a few bridges, and sometimes when you looked out the window, it looked like if we were one inch to the left, we would go falling down the mountains.


-Our hotel we are at now is nice and there is internet so that's always a plus. (: It's raining now which is kind of refreshing because it has been so warm. Although, I like being in warm weather but not too warm. We have been just hanging out and taking some pictures. Yesterday we worked on a photo scavenger hunt and are waiting to see who the winner is. During that scavenger hunt, me and my partner, Clever, ran into a group of little kids who were more than willing to let us take photos. They were so adorable! When I took one picture, they would all surround me and want to look at all the pictures and then they would come up with another silly idea for a a picture and ask me to take it. Some would ask for pictures alone and push their friends out of the way so they weren't in the picture. They suggested many different options for me and followed us as we left down the street. I love moments like that! 

That was a lot to write about and sorry if it was a little boring. :P I hope it wasn't, though! I just thought I'd write now before we were without internet for 5 days. We are about to head up to the villages tomorrow morning and I'm sure that will be another adventure in itself. But it will be a very interesting experience for everyone.

                                                                          -Laila <3