Perubloggen 2012 hadde en knepen seier på Banglabloggen 2010

Da er vi vel hjemme igjen og det er tid for å gjøre opp litt statestikk for bloggen vår.  Vi hadde som mål å slå tidligere rekorder og da var Bangladesh bloggen for 2010 den som hadde de fleste rekorder før vi dro på tur.

Antall Innlegg: - Når det gjelder antall innlegg så hadde Banglades 2010 hele 56 innlegg mens denne bloggen hadde 56 innlegg utenom denne.
Antall Komentarer: - Når det gjelder kommentarer så må vi takke to ivrige bidragsytere Lise (Vildes mamma) og Marit (Anettes mamma) for at vi slo Banglabloggen 2010.  Her fikk vi 38 komentarer mens Banglabloggen hadde 36.
Beste Dagsbesøk: - Her hadde vi den klareste seieren på 705 treff den 5 feb.  Det meste Banglabloggen hadde var ca 430 besøkende på en dag.
Totalt treff i løpet av turmåneden: - Her mener vi at vi også kan si at vi har slått Banglabloggen.  Problemet er at vi kun har hele månedstall for Banglabloggen som hadde 1288 besøkende i oktober 2010 og 3599 i november 2010 som tilsammen blir 4887.  Men da har en regnet med hele november og en må kunne regne med at det var noen treff på bloggen etter at vi kom hjem.  Vi skriver 13. i dag og det mangler en dag på en måned så med treff på 4821 den siste måneden må vi vel kunne si at også den rekorden ble slått.  (Den 15. kom vi opp i 4901 treff så da sier vi at også den rekorden ble slått)

Med dette takker vi alle som har fulgt oss og hjulpet til med å nå vårt mål om å slå rekordene fra 2010.  Så da går utfordringen videre til neste Global Images tur om å slå rekordene fra Peru bloggen 2012.

Vår reise gjennom fjellene i Peru

Nå sitter vi nok en gang på Naylamp Hostel her i Huanchaco, det var vært innholdsrike dager med mange opplevelser, hendelser, oppturer og nedturer. Som vi sa har vi vært uten nett, så på denne posten vil du finne en oversikt over alle de innleggene vi har skrevet å gledet oss til å la dere lese! Så her har dere alt fra både reisen opp, Vicos, Humacchuco og reisen ned igjen!

Følg med fremmover ettersom vi fortløpende oppdaterer denne posten, nye innlegg markeres med: NY!

Reisen opp:
26. Jan: Som sild i badebasseng.
26. Jan: Hvem forlot oss på et supermarked uten «C...
27. Jan: Gratulerer med dagen Elmer!
27. Jan: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
28. Jan: Mitt liv som rosin
28. Jan: Hestesprøyte rett i ræva!
29. Jan: Gratulere med dagen Helene! 

Humacchuco:
29. Jan: Welcome to Humacchuco
30. Jan: Vårt hårete kosedyr.
30. Jan: Huston, we have food, repeat, we have foo...
31. Jan: Blyanter til 12 kroner og noen timer
31. Jan: En ørliten smule perspektiv?
1. Feb: Laguna 69
2. Feb: Monster i Humacchuco
3. Feb: 5 Days in Humacchuco village  NY!

Vicos:
30. Jan: En halv meter i sekundet - mer enn nok! NY!
30. Jan: Urter for de meste 
31. Jan: Jeg hater oppoverbakker og nedoverbakker - men det var absolutt verdt det! NY!
1. Feb: Flere spørsmål, flere spørsmål!NY!

1. Feb: Jordbruk høyere oppe en hele NorgeNY!

2. Feb:  Pachamanca - en kulinarisk opplevelse av de store 
2. Feb: Først takket vi Pacha Mama - så danset vi.. NY!

Reisen ned:
3. Feb: "Har aldri vært ute for noe lignende"NY!


- Espen

Smak av himmelen.

I dag fikk vi endelig gjort det som vi hadde ønsket, pratet og drømt om de siste fem dagene mens vi var oppe i fjellet. Klokka elleve tok Espen, Maren, Ingvild og jeg en taxi til Plaza Vea, et stort kjøpesenter i Trujillo. Vi visste akkurat hvor vi skulle og hva vi ønsket oss. I dag gikk drømmene våre i oppfyllelse, for i dag drakk vi frappuccino fra Starbucks og i dag spiste vi på Pizza Hut.

Og det var himmelsk. 

- Anette.

3. Feb: "Har aldri vært ute for noe lignende"

Det er ikke alle innlegg som trenger et bilde og jeg tror at dette innlegget gjør seg best uten.  Etter fire dager oppe i fjellet var det godt å komme til litt mer siviliserte omgivelser.  Fra de varme kildene i Chancos tok vi to minibusser til Huarás som er den største og mest besøkte byen mellom fjellkjedene Cordillera Banca og Cordillera Negra.

Etter noen timer med avkobling på en backpacker kafe med internett gikk vi alle ut for å spise.  Her fikk vi kanskje den mest vanlige peruanske retten på restaurant:  grillet kylling og pommes frites. Som vanlig en stor porsjon som var umulig å spise opp for de fleste til 8 soles (ca 20 kr.)  For mange av deltakerne skulle det ikke bli siste gang denne kyllingen og pommes fritten passerte munnen deres i løpet av kvelden.

Det positive med at Peru er et av de mest besøkte turistlandene i søramerika er at de faktisk har flotte og behagelige busser.  I og med at det var mørkt så vi ikke så mye av landskapet men en ting var sikkert;  Svingete var den.  Første film var ikke kommet langt før den første av Fairmail ungdommene ble kvalm.  Hun ble etter hvert trøstet av tre av de eldre jentene i Fairmail.  Etter hvert ble flere kvalme og min gode venn Elmer ba om å få låne iPoden min for å slippe å høre på all støningen.  Jeg satt rett ved trappen ned til do og traffikken ned dit økte ettervert som tiden gikk.  Våre omsorgsfulle FairMail hjelpere begynte selv å bli syke men måtte likevel springe ned med fulle plastposer av spy.  Maja var den første av våre som måtte ned å tømme magesekken.  Til slutt gikk bussverten tom for plastposer og i og med at køen til do etter hvert ble ganske lang var det ikke så mye annet å gjøre enn å bruke midtgangen. 

Jeg satt sammen med Andrea som heller ikke slapp unna bilsyken.  For henne ble ventilen over setet redningen en stund.  Men av en eller annen grunn kom bussverten bort og lukket lufteventilen stadig vekk og for andrea var det nesten som å bli avstengt fra all oksygen.  Med musikk på øret for å slikk å høre alle som spydde rundt henne klarte hun å holde maten tilbake.   Men da en medpassasjer var skulle være så snill å spandere litt av sin Axe – deodorant for å døyve spylukten måtte Andrea og tre av de gode hjelperne stupe ned på do.  Der var det så ille at Andrea ikke klarte å få opp noen ting.   Anette som bare skulle på do gav rapport om at det ikke var et hyggelig sted å være.  Utrolig nok Klarte Andrea å holde maten nede og etter hvert som vi kom ned fra fjellet ble det stille i bussen.  Jeg fikk meg en plass fremme og sovnet til slutt.

Da vi gikk av bussen spurte jeg Peter som har vært med på en del turer hvordan det hadde gått:  ” I have never experienced anything like this ” svarte han og det kan jeg godt forstå.

Vi kom oss vel frem til Trojillo og Huanchaco og skjeldent har det vært bedre å ta en dusj.

- Ivar

5 Days in Humacchuco Village

Not many people can say they lived in a village up in the Andes for almost a week. I was lucky enough to experience that along with my mom, Maja, Espen, Anette, Andidela, Betty, Mariaflor, Sebastian, Jose Luis, Peter, Clever, & Yuli.

We hadn't even gotten up to the village yet and I saw a lady break a chickens neck and let the blood drain out.. I love to eat meat but after that, I wasn't so sure. I guess if I'm going to be able to eat meat, I should be able to see that. It was just not what I wanted to see that day.

When we actually arrived at the village, we were greeted by all of the people living there with flowers. They were all unique bouquets and very beautiful. (: We were served potatoes and cheese as a snack, which could've been lunch. We were fed so well there! Lots of potatoes and soup though, but everything was very delicious and obviously fresh. A big part of the day was used for preparing food.

Preparing Lunch!

We did a few hikes, which were pretty difficult. One reason why is because of the altitude, which made for less oxygen and less energy. I made it through one hike, but the next one was a little too difficult for me and I only made it 2 hours in. There was a beautiful lagoon at the top but I only got to see pictures. I'm glad I tried, though!

Our rooms were quite nice, but really cold! There was no heat or fireplace and it was actually warmer outside a lot of the times. I thought the beds were super comfortable though, and we were kept warm with 5 thick blankets on top of us. We were lucky to have a proper bathroom, even with a shower. I never used it though because the water was ice cold. :P I washed my hair a few times by pouring buckets of warmed up water over by hair. It worked just fine!

Con nuestra "familia" (:

It was a good experience and an opportunity for many interesting pictures. I'm glad I got to spend it with the people who were with me and hope they enjoyed it too. 

2. Feb: Monster i Humacchuco

Det er siste dag her i Humacchuco, og et nytt prosjekt havnet plutselig i fanget mitt. På siste FairMail-tur lagde ungdommene en kortfilm for gøy, og de ville gjerne gjøre dette igjen! De har jo så klart fått med seg at jeg har jobbet med film og før jeg viste ordet av det satt jeg med rollene som regissør, manusforfatter, kameramann og redigerings ansvarlig. Men egentlig var dette helt greit for meg, det er snart over 2 år siden sist jeg faktisk lagde noe som helst innen film, så jeg så på dette som utrolig morsomt.

FairMail kom med ideen og jeg fikk et par timer på å jobbe ut et manus og så var det ut for å filme. Historien tar for seg et norsk filmteam som kommer til Peru for å undersøke ryktene som et monster angrep, mer vil jeg ikke si enda, men forvent å se hele resultatet her på bloggen så fort alt er ferdig!

- Espen

2. Feb: Først takket vi Pacha Mama - så danset vi!

Etter at vi hadde spist den gode maten var det tid for takketaler.  Landsbygruppa presenterte seg selv en og en og takket for at vi ville komme å besøke dem.  De sa de var glade for at vi ville komme å bo hos dem og ønsket oss velkommen tilbake.  Vi fikk også anledning til å takke dem for alt de de hadde gjort for oss og ikke minst denne flotte festen de hadde stelt i stand for oss.  


Så var det tid for å gi en takk til Pacha Mama ("Moder Jord").  En av medlemmene i gruppen la noen Kokablader på et teppe og leste opp noen bønner.  Etterpå fikk vi alle utdelt Kokablader som vi holdt i hånden.  Disse ble senere lagt tilbake i kalabassbollen og gravn ned under et tre for at våre gode ønsker skulle bli velsignet.

Når dette var ferdig skulle vi ta en liten hjemmebrygg i et glass,  drikke litt og kaste resten på bakken.

Kvinnene satt hele tiden i sin beste stas mens vi andre sto i en ring rundt.

Så var det tid for dans.  musikantene spilte opp med fløyte og tromme og vi ble bydd opp en etter en til å være med å danse.  

Etterhvert var det flere av elevene som fant ut at den beste måten til ikke å bli bydd opp til dans var å sette seg opp i bakken for å ta bilder.

Det hele ble avsluttet med gruppefotografering.  Her har vi hele landsbygruppa og oss som deltok på dette opplegget fra Bjerkely og FairMail.  Takk for en opplevelsesrik dag.  Dette kommer vi til å huske på lenge.

2. Feb: Pachamanca - en kulinarisk opplevelse av de store.

Vi skriver andre i andre og det er vår siste hele dag her i Vicos.  I dag skal landsbygruppa stelle til fest for oss og lage den tradisjonsrike retten Pachamanca.  Pachamanca er en tradisjonell Peruansk rett som baserer seg på at man baker maten ved hjelp av varme steiner.  Ordet Pachamanca er fra Quechua språket de snakker her i Vicos og består av ”pachua” som betyr jord og ”manca” som betyr ovn eller gryte.  Dette er en rett som stammer fra før Inkatiden og praktiseres i flere varianter utover Andesfjellene.  Det skulle vise seg å bli en virkelig kulinarisk og kulturell opplevelse.

Da klokken nærmet seg 11 begynte vi å gå opp bakkene til der hvor Ingvild og Maren bodde.  Her var kvinnene fra landsbygruppa i full gang med å forberede maten mens mennene holdt på med å lage en ovn av stener som de varmet opp.

Utover åskammen lå forskjellige potetsorter til tørk.  Noen menner spilte på trommer og fløyte mens de andre arbeidet med ovnen.  Resten satt og så på og tygget kokablader.

Etter en god time var ovnen tydeligvis varm nok.  Da kom kvinnene med potetene og noe kjøtt som var pakket inn i blader.  Potetene ble dynket i en urtemarinade som luktet kjempegodt.   Først la de en del poteter i bunnen av ovnen før de begynte å delvis ødelegge ovne for at varme stener skulle legge seg mellom de urtemarinerte potetene.

Når så potetene, søtpotetene og pakkene med kjøttet var godt fordelt mellom de varme stenene så ble alt dekket av blader og gamle sekker.  Til slutt ble hele husgen dekket av jord.  Og her skulle maten stå å godgjøre seg.

Nå skulle dette stå og godgjøre seg i ca 50 minutter.  Vi gikk ned i hytta til husbonden på stedet og fikk oss en god suppe mens vi ventet.  Tror de fleste gledet seg til middagen .  Da tiden var inne gikk vi opp til plassen der Pachamancaen nå var ferdig.  Da sekkene med jord ble fjernet kjente vi en utrolig deilig duft som kunne vekke de flestes smaksløker.  Dertter ble pakkene med kjøtt og poteter plukket fra stenhaugen og fordelt etter type på forskejllige tepper/sekker.

Til slutt samlet vi oss alle nede hos husbonden Manuel hvor potetene, og kjøttpakkene ble fordelt rundt i noen stråkurver.  Det var omtrent like mye poteter, og søtpoteter i en kurv som det vi bruker til hele familen hjemme i Norge.  Men her fikk hver person en kurv hver. 

For oss som fikk oppleve dette tror jeg det vil være et måltid vi sent vil glemme.  Og selv om det vi fikk var utrolig godt så tror ikke jeg det var noen av oss som var i nærheten av å spise opp alt som var i kurven. 

Andrea, Juan Carlos og Jorge koser seg med mat fra Pachamanca                                           Foto:IvarBarane

Alle Foto: Ivar Barane

1. Feb: Laguna 69

For noen dager tilbake snakket jeg om at vi skulle på en fjelltur opp til Laguna 69 på hele 4600 meters høyde. Selv om jeg skrev jeg så klart skulle klare dette var det en helt annen innstilling jeg satt med da vi var på vei opp til veiens ende hvor vi skulle ta bena fatt. Jeg var sikker på at jeg kom til å gå 100m før jeg kom til å rulle rundt på bakken med hamring i både milt og lever.

Til min enormt store glede merket jeg ikke noe som helst til kyssesyken, og vil dermed si meg offisielt 100% friskmeldt! Og det jeg virkelig er utrolig fornøyd med; jeg nådde toppen! Etter 2,5 timers tur opp det som virket som uendelig med fjell kom jeg, Jose Luis og Clever omsider frem til vakre Laguna 69.

Det er ingen tvil om at det var en slitsom tur, men når du klarer noe slikt kommer det med en enormt god følelse! Jeg endte også opp som eneste nordmann som klarte å nå toppen, de andre i Vicos hadde såklart en annen tur,  men ingen fra Bjerkely nådde den toppen dessverre.

Her kommer noen bilder fra det isblå vannet vi fikk se, pluss flere bilder fra turen vår til Humacchuco og områdene rundt generelt.

- Espen

1. Feb: Jordbruk høyere oppe en hele Norge

Jorde, gjørme på føtter og suppe.

Når vi var oppe i fjellene fikk vi en dag der vi jobbet i jorda og luket ugress i en av jordene. Vi fikk en spette hver og jobbet med to av mennene der. Så jeg, Vilde, Helene, Rosa og Patty sto i og brettet opp busa, tok av fottøy og jobbet ivei. Er ikke hver dag man jobber på et jorde som ligger høyere opp en norges høyeste fjell akkurat. Vi koset oss og lo, enda det småregnet og vi hadde gjørme og jord overalt! Etter noen timer med jobbing gikk vi tilbake til huset og fikk god og varm gresskarsuppe, vi har btw spist alle mulige typer supper der oppe. Noen bedre en andre, men alt i alt god mat! Og mye mat! Ville anbefalt dette til alle som får muligheten.

1. Feb: Flere spørsmål, flere spørsmål!

Etter å ha vært oppe på fjelle i noen daga ville vi gjerne bli bedre kjent med familien vi bodde hos. Det hadde vært trist å dratt hjem til Norge uten å vite noen ting om de vi bodde hos. Jeg ville gjerne vite litt om historien bak de som har sluppet fremmede inn i hjemmet sitt. Siden den letteste og minst avanserte måten å kommunisere på er språk, måtte vi søke hjelp. Vi fikk Rosa til å være vår oversetter. Litt spente gikk vi ned til dem med penn og papir i beredskap. De ble veldig glade for at vi viste interesse for dem og svarte mer enn gjerne på spørsmål. Det var i hovedsak mannen Manuel som snakket. Han kunne fortelle at han var vokst opp i huset som hans far hadde bygget. I 38 år har han vært sammen med kona Antolina og sammen har de to sønner. De er bønder som lever av det de sår. Begge guttene går på en skole ca 4 km fra der de bor. I tillegg driver familien med turisme. De har et eget hus som turister bor i. Manuel kunne fortelle at før år 2000 haddde de ikke sett et eneste hvitt menneske. Da de første turistene kom opp til landsbyen ble de redde. De skjønte ikke hva de skulle der oppe. Etter hvert har de skjønt at vi hvite ikke er farlige, og de liker oss. 

Manuel

Denne familien virker lykkelig. Jeg var nødt å spørre om de hadde alt de ønsket seg. Manuel svarte uten noe særlig betenkningstid. Ja. Men han sa at når han var ung hadde de lite klær. Det kunne virke som det var det som var problemet da. Nå derimot hadde de nok av det. Han hentet en bukse som hadde tilhørt hans far. Det var en bukse av solid stoff, men den var godt brukt. Det var såvidt den hang i sammen, så det fortalte en del om klæsituasjon for noen år tilbake. 

Her viser han frem buksa 

som tilhørte faren. 

Her viser han frem en kjempe gammel fløyte

 som har gått gjennom mange generasjoner. 

Når vi gikk tom for spørsmål hadde de flere spørsmål til oss. De spurte om Norge og vår kultur. Det var det faktisk litt vanskelig å svare på. For oss er vår kultur så innebygd at vi klarer nesten ikke å svare på hva som er spesielt med den. Etter litt "eeeh.." og "hmmm.." klarte vi å gi et lite inntrykk av hvordan Norge er. Vi ble sittende i flere timer og tilslutt avsluttet vi det hele med litt te og brød med syltetøy. Igjen satt begge parter en del klokere. Vi fikk også oppklart i en del greier med maten. Siden både jeg og Maren hadde vært syk før vi kom var det viktig for oss å forklare grunnen til at vi ikke spiste så mye. Vi var redde for at de trodde at vi ikke likte maten. De var heldigvis veldig forståelsesfulle. 

Disse menneskene har kanskje ikke mer enn de trenger, men de klarer seg helt fint. Det virker ikke som de lider noen nød. Det igjen gjør at jeg begynner å tenke på det livet jeg lever. Med å besøke en annen kultur får jeg litt perspektiv på ting. Jeg kunne aldri bodd på den måten de gjør, men jeg er takknemlig for å se at selv om folk ikke har mer enn de trenger, så vil ikke det si at de har det fælt. 

-Ingvild

31. Jan: En ørliten smule perspektiv?

 Vi hører det konstant, til en hver tid, over og over igjen: vi er bra heldige som bor i Norge! Jeg tror dette er noe de fleste av oss er veldig klare over, og setter pris på. Men jeg tror også at alle reklamene, dokumentarene og alt annet som viser oss resten av verden i nød og fattigdom ikke helt trenger gjennom. Ikke uten at man reiser ut fra trygge fine Norge og ser litt selv.

Nå skal jeg ikke dra denne veldig langt, jeg vil bare komme med et lite innlegg om noen tanker jeg fikk her oppe på fjellet. Fordi her i Peru vil jeg ikke si at jeg har fått se verken særlig stort til fattigdom eller nød. Vi har så klart sett noe i liten grad, men ikke nære på oss eller veldig klart. Men det vi har sett, og det vi har vært i nærheten av er en utrolig simpel levemåte og hardtjobbende ungdom!

Ungdommene fra FairMail kan kanskje ved første øyekast virke som en helt normal ungdom, de har fine klær, mp3 spillere og mobiltelefoner. Men det du ikke ser, er den faktiske historien deres. Enkelte av disse ungdommene vokste faktisk opp på gaten, og alle og en av de er med i FairMail fordi uten dem hadde de ikke hatt råd til utdanning. Alle i FairMail er faktisk mer fotografer enn det vi kan kalle oss, de jobber faktisk hver uke med å ta bilder som må selge, og de jobber hardt! Vi ser det i hver oppgave Peter har gitt dem, de jobber og stopper ikke før de er fornøyde og har noe de tror kan bli et selgende postkort! Hva har de fleste av oss egentlig noen gang jobbet for?

Så kommer vi opp hit til Humacchuco, her bor de simpelt og forer seg selv, det er ingen butikker man kan gå i for å handle inn til middag her. Alt skaffer de selv. Ingen varme i husene, så vidt strøm og vann (vannet døde her til oss nå) og arbeid fra morgen til kveld.
Det er sånne ting som får meg til og tenke litt, men ikke på noe drastisk sånn som at jeg også skal flytte hit og bo slik uten penger eller noe av de godene jeg har fått hjemme i Norge. Men jeg tror at jeg kanskje nå kan sette om bare bitte litt mer pris på alt jeg har. Når jeg sitter uten en bekymring hjemme og spiller nyeste xboxspill eller til høsten kan gå videre på utdanningen min med full støtte fra staten, da kan jeg kanskje nå gjøre det med en ørliten mer smule perspektiv?

Som sagt, jeg har ikke sett mye, jeg har sikkert ikke sett noe som helst, men bare det å få se litt gjennom noe annet enn tv og media, har nok gjort et lite inntrykk på meg, om kanskje bare et lite et, er det fortsatt et inntrykk.

- Espen