3. Feb: "Har aldri vært ute for noe lignende"

Det er ikke alle innlegg som trenger et bilde og jeg tror at dette innlegget gjør seg best uten.  Etter fire dager oppe i fjellet var det godt å komme til litt mer siviliserte omgivelser.  Fra de varme kildene i Chancos tok vi to minibusser til Huarás som er den største og mest besøkte byen mellom fjellkjedene Cordillera Banca og Cordillera Negra.

Etter noen timer med avkobling på en backpacker kafe med internett gikk vi alle ut for å spise.  Her fikk vi kanskje den mest vanlige peruanske retten på restaurant:  grillet kylling og pommes frites. Som vanlig en stor porsjon som var umulig å spise opp for de fleste til 8 soles (ca 20 kr.)  For mange av deltakerne skulle det ikke bli siste gang denne kyllingen og pommes fritten passerte munnen deres i løpet av kvelden.

Det positive med at Peru er et av de mest besøkte turistlandene i søramerika er at de faktisk har flotte og behagelige busser.  I og med at det var mørkt så vi ikke så mye av landskapet men en ting var sikkert;  Svingete var den.  Første film var ikke kommet langt før den første av Fairmail ungdommene ble kvalm.  Hun ble etter hvert trøstet av tre av de eldre jentene i Fairmail.  Etter hvert ble flere kvalme og min gode venn Elmer ba om å få låne iPoden min for å slippe å høre på all støningen.  Jeg satt rett ved trappen ned til do og traffikken ned dit økte ettervert som tiden gikk.  Våre omsorgsfulle FairMail hjelpere begynte selv å bli syke men måtte likevel springe ned med fulle plastposer av spy.  Maja var den første av våre som måtte ned å tømme magesekken.  Til slutt gikk bussverten tom for plastposer og i og med at køen til do etter hvert ble ganske lang var det ikke så mye annet å gjøre enn å bruke midtgangen. 

Jeg satt sammen med Andrea som heller ikke slapp unna bilsyken.  For henne ble ventilen over setet redningen en stund.  Men av en eller annen grunn kom bussverten bort og lukket lufteventilen stadig vekk og for andrea var det nesten som å bli avstengt fra all oksygen.  Med musikk på øret for å slikk å høre alle som spydde rundt henne klarte hun å holde maten tilbake.   Men da en medpassasjer var skulle være så snill å spandere litt av sin Axe – deodorant for å døyve spylukten måtte Andrea og tre av de gode hjelperne stupe ned på do.  Der var det så ille at Andrea ikke klarte å få opp noen ting.   Anette som bare skulle på do gav rapport om at det ikke var et hyggelig sted å være.  Utrolig nok Klarte Andrea å holde maten nede og etter hvert som vi kom ned fra fjellet ble det stille i bussen.  Jeg fikk meg en plass fremme og sovnet til slutt.

Da vi gikk av bussen spurte jeg Peter som har vært med på en del turer hvordan det hadde gått:  ” I have never experienced anything like this ” svarte han og det kan jeg godt forstå.

Vi kom oss vel frem til Trojillo og Huanchaco og skjeldent har det vært bedre å ta en dusj.

- Ivar