1. Feb: Flere spørsmål, flere spørsmål!

Etter å ha vært oppe på fjelle i noen daga ville vi gjerne bli bedre kjent med familien vi bodde hos. Det hadde vært trist å dratt hjem til Norge uten å vite noen ting om de vi bodde hos. Jeg ville gjerne vite litt om historien bak de som har sluppet fremmede inn i hjemmet sitt. Siden den letteste og minst avanserte måten å kommunisere på er språk, måtte vi søke hjelp. Vi fikk Rosa til å være vår oversetter. Litt spente gikk vi ned til dem med penn og papir i beredskap. De ble veldig glade for at vi viste interesse for dem og svarte mer enn gjerne på spørsmål. Det var i hovedsak mannen Manuel som snakket. Han kunne fortelle at han var vokst opp i huset som hans far hadde bygget. I 38 år har han vært sammen med kona Antolina og sammen har de to sønner. De er bønder som lever av det de sår. Begge guttene går på en skole ca 4 km fra der de bor. I tillegg driver familien med turisme. De har et eget hus som turister bor i. Manuel kunne fortelle at før år 2000 haddde de ikke sett et eneste hvitt menneske. Da de første turistene kom opp til landsbyen ble de redde. De skjønte ikke hva de skulle der oppe. Etter hvert har de skjønt at vi hvite ikke er farlige, og de liker oss. 

Manuel

Denne familien virker lykkelig. Jeg var nødt å spørre om de hadde alt de ønsket seg. Manuel svarte uten noe særlig betenkningstid. Ja. Men han sa at når han var ung hadde de lite klær. Det kunne virke som det var det som var problemet da. Nå derimot hadde de nok av det. Han hentet en bukse som hadde tilhørt hans far. Det var en bukse av solid stoff, men den var godt brukt. Det var såvidt den hang i sammen, så det fortalte en del om klæsituasjon for noen år tilbake. 

Her viser han frem buksa 

som tilhørte faren. 

Her viser han frem en kjempe gammel fløyte

 som har gått gjennom mange generasjoner. 

Når vi gikk tom for spørsmål hadde de flere spørsmål til oss. De spurte om Norge og vår kultur. Det var det faktisk litt vanskelig å svare på. For oss er vår kultur så innebygd at vi klarer nesten ikke å svare på hva som er spesielt med den. Etter litt "eeeh.." og "hmmm.." klarte vi å gi et lite inntrykk av hvordan Norge er. Vi ble sittende i flere timer og tilslutt avsluttet vi det hele med litt te og brød med syltetøy. Igjen satt begge parter en del klokere. Vi fikk også oppklart i en del greier med maten. Siden både jeg og Maren hadde vært syk før vi kom var det viktig for oss å forklare grunnen til at vi ikke spiste så mye. Vi var redde for at de trodde at vi ikke likte maten. De var heldigvis veldig forståelsesfulle. 

Disse menneskene har kanskje ikke mer enn de trenger, men de klarer seg helt fint. Det virker ikke som de lider noen nød. Det igjen gjør at jeg begynner å tenke på det livet jeg lever. Med å besøke en annen kultur får jeg litt perspektiv på ting. Jeg kunne aldri bodd på den måten de gjør, men jeg er takknemlig for å se at selv om folk ikke har mer enn de trenger, så vil ikke det si at de har det fælt. 

-Ingvild